Blakstad Psykiatriske Sykehus

Lurer du på hvordan det er på et psykiatrisk sykehus? Her kan du lese litt av mine oppfattninger av det.
Dette innlegget skrev jeg etter min første innleggelse desember-februar 2008.


Livet på Blakstad er ikke sånn som alle tror. Derfor vil jeg skrive litt om det, så du også kan få en lite inntrykk av hvordan det egentlig er. Nå har jeg vært her i 9 uker og skal ut i livet igjen på onsdag. Det har vært en lang og tøff utfordring, men jeg har visst klart det. Noe jeg ikke hadde trodd!

Da jeg bla lagt inn 10. desember, var alt håp ute.. Trodde aldi jeg kunne bli frisk igjen og ville ikke leve mer. Sykt hvor på jordet jeg var egentlig. Helt ute å sykla, i tankene altså. Jeg var sikker på at jeg var ferdig med alt jeg skulle gjøre i livet og at jeg skulle dø, fort som faen. Jeg skulle hoppe fra en bro, ta overdose på piller, henge meg eller noe annet sykt. Ja, sykt. For det er ikke meningen at mennesker skal tenke på det så tidlig i livet (ikke meningen å tenke på det i det hele tatt, egentlig!).

Jeg vil helst ikke dele så mye av det personlige jeg har opplevd og det skjønner du sikkert! Men målet mitt nå er å gi deg et litt annet inntrykk av Blakstad sykehus og akuttpsykiatriskavdeling. Avdelingen jeg har vært på er en akutt post for helt "vanlige" mennsker som har blitt syke over lange eller kortere perioder og som trenger litt hjelp til å komme seg ovenpå igjen. Det er virkelig ikke sånn som mange tror. Vi er ikke gale. Hvis man er det, havner man på en annen avdeling. Det finnes mange forskjellige avdelinger her på Blakstad. Ulike symptomer og sykdommer tilhører ulike avdelinger. Det er ikke sånn som på filmen De Gales Hus, at alle er samlet under ett tak. Folk blir satt på avdelinger som tilfredsstiller sine personlige behov.

Tre til fire ganger i uka har vi gruppeterapi. Det kan være bevegelsesgruppe, kunst og uttrykksterapi eller samtalegrupper. Det stilles ingen krav til oss som pasienter, vi kan bare gjøre vårt beste, eller bare være tilstede. Det er litt digg. Og det hjelper. I kunst og uttrykksterapi-gruppene gjør vi mye forskjellig. Vi tegner, bruker leire, maler og sånne ting. Humøret har mye å si på hva vi uttrykker i gruppene. Ja, det høres sikkert kjempe rart ut, men som sagt så hjelper det.

Alle måltider spiser vi sammen. Det er faktisk veldig koselig. Selvom det er mye utskiftninger så er det veldig hyggelig. Vi kan bli kjent og snakke om alt mulig rart. Vi blir som en liten familie som er opptatt av å få hverandre friske. Med utskiftninger mener jeg at mange kommer inn hit, er her et par dager og blir overført til andre avdelinger. Jeg har vært her litt for lenge nå. Det er vanlig å bli en uke eller to, men nå har jeg vært her i 9 uker. Det eneste som er gøy med det er at jeg har fått god oversikt. Som regel skjer det lite her så da blir man veldig nysgjerrige og følger med på alt som skjer.

På Blakstad har vi eget bibliotek, treningsrom, fritidavdeling for alle pasientene på bruket. Det er jo ikke lite! Gode opplegg med skiturer, gåturer med personalet og bordtennins eller biljard. Så spiller vi kort, hører på musikk, ser filmer sammen med folk på avdelinga og ser på tv i stua. Så det er kanskje litt som skjer likavel.

Vi blir IKKE sperret inne selvom det er en lukket avdeling. Man får utgang etter hva som passer for den enkelte. I starten hadde jeg ikke utgang i det hele tatt, det var pga selvmordsfaren. Så blir det slakkere tøyler etterhvert som man blir friskere. Nå har jeg tre dager igjen her så nå har jeg fri utgang. Dvs at jeg kan si "Hade, jeg går meg en tur og blir borte en times tid" også låser personalet opp for meg, så går jeg. Hvis jeg skal gå utafor områdene her, må jeg søke om perm. Det er nesten som å gjøre en avtale med foreldrene sine, bare det er skriftlig. Jeg søker om perm også sjekker legen om det er trygt at jeg reiser dit jeg søker om. feks. hjem, også skriver han under. Det pleier ikke være noe problem!

Når det gjelder besøk, får man ha så mye besøk man vil av hvem man vil hele dagen. Så "lukkes" posten i 21-tiden. Da må alle pasientene inn, og besøkende ut. Det er for at vi "syke" skal få litt ro på kvelden. Det er godt å ha den reglen. Trygt.

Alle pasientene her har hver sin primærkontakt. Dvs. en av de ansatte. Det er hun/han som har mest med pasienten å gjøre. Når hun/han er på jobb, blir hun/han satt opp som pasientens kontakt for dagen. Vi har alltid én ansatt å forholde oss til. Sånn at vi vet hvem vi skal snakke med hvis det er noe vi trenger hjelp til eller hvis vi bare trenger å prate litt. De er veldig snille og hyggelige her! Det er mange forskjellige mennesker, så jeg vil si det er noen for en hver smak, eller noe sånt.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke begynte å skrive litt før.. Det har skjedd så mye morsomt her, selvom det ikke helt er stedet for glade dager, så er det noen av dem også!!